Det tok ikke lang tid etter ankomst Nerja før vi lokaliserte byens petanqueklubb. Kvinnen sa "Ohhh!", mannen sa "Aaaaaaaaaaaah!!!!" og guttungen hoppet og spratt og jublet. Entusiasme i stigende rekkefølge, får man vel si.
- Men du verden for et flott anlegg. 7-8 store baner, perfekt dekke, strålende anlegg, egen kiosk, mer enn nok av benker, rene toaletter... og for noen omgivelser! Når kveldssolen forsvant bak fjellene om kvelden var det et aldri så lite stykke petanqueeventyr hver gang. Magisk!
Likevel, best av alt, aller aller aller best av alt: Menneskene. Da en etter en, hver kveld i åttetiden, kom tuslende inn i klubben, var det hilsener, håndtrykk og til og med kyss å høste. Spanjoler lot seg imponere over skytinga til Benny, lot seg begeistre av El Nino (Gabriel ble kun omtalt under navnet El Nino) og Eli... vel, de ble nok ikke særlig imponerte, og jeg gikk under de fleste norske pikenavn på E. Mon tro om enkelte av spillerne hadde noen norske jenter på samvittigheten.
Og altså, hver kveld i åttetiden samlet man seg sammen til turnering. Trekke makker etter et helt annet system enn hva vi er vant til. Vi forstod knapt nok et kløyva ord, men koste oss glugg ihjel. Kveld etter kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar